Sagaen om Øyvind
Her er bloggen nok en gang tilbake. Denne gangen etter en lengre pause grunnet overdrevent berg av lekser og prøver. Mellom en mattelekse og en norsklekse har jeg endelig funnet tid til å skrive litt på bloggen igjen. Det er mye som har skjedd, men nå har det ærlig talt gått så lang tid siden jeg skrev at jeg har glemt alt jeg skulle skrive om. Derfor skal jeg gjøre som jeg pleier å gjøre når jeg har glemt noe. Nemlig ved å hale ut tiden med tomt snakk til jeg kommer på hva det var jeg skulle skrive om.
Det var en frydefull og dessuten svært lang dag på skolen denne fagre onsdagen. Norsken var jo en regelrett eksplosjon av morro. Ingenting er som å sitte i to timer og skrive en saga om seg selv og familien i to skoletimer, mens magen roper ut et og annet krigsrop i ren sult. Etter å ha skrevet en håndfull kvad uten noen som helst form for betydning, men med en tilsynelatende intelligent undertone, avsluttes sagaen etter en svært dramatisk og actionfylt slåsskamp med stikkordene kjempeklubber og kortluntede foreldre. Fem minutter før fristen leveres sagaen og min umettelige mage er klar til å mettes med tørre kaker, nudler og en liten slurk iste. Det var slik planen var i det minste, men etter at jeg har satt meg ned stiger en hånd frem fra min høyre side. I det neste sekund er nudlene mine borte og det eneste jeg har tilbake er et forvirret uttrykk i ansiktet. I neste øyeblikk er mesteparten av nudlene på plass. Mens jeg sitter og funderer over hele situasjonen og nudlene forsvinner og returnerer hele tre ganger ser jeg at Torkjel på mystisk vis har klart å bli mett uten å ha hatt med noen som helst form for matpakke.
En stillhet har lagt seg over huset. Jeg ser meg rundt og går forsiktig inn gjennom døra. Når jeg står på kjøkkenet er det til min store overraskelse ingen som prøver å grisetakle meg. Svært forundret står jeg der før jeg kommer på en svært viktig faktor i hele situasjonen. Min søster, Ingrid, har flyttet til New York. Hvordan skal så dette gå? Hvem skal nå okkupere stua og rote til kjøkkenet? Og hvem i all verden skal nå hoppe på trampolinen i en godt brisen tilstand klokken fem på morgenen?
Selv om en stillhet nå har nådd huset blir brev fra New York motatt en gang i blant og jeg kan allerede kjenne hvordan første omgang med skittles legger seg på tungen med sin vidunderlige søte og e-stoffrike smak.
