Nok en morsom dag i familien Aukrust Rones
I dag bestemte vi oss for at det var på høy tid å faktisk gjøre noe og vi fant at idag var en dag for å gå ut i hagen og plukke kirsebær. Etter at kirsebærtreet praktisk talt har stått uberørt av de fleste kjente levende skapninger, med unntak av en og annen klatreglad unge, i bortimot tjue år skjønte vi at det var på tide å sette i gang. Det vi derimot ikke tenkte på er at bærene er så godt som hemskt sure og uspiselige, som er den største grunnen til at det har stått trygt for alle dyr og mennesker. Ikke en gang den gamle damen som pleier å snike seg inn i hagen og stjele halvråtne epler tør å prøve seg på et av kirsebærene. Med vi inkluderes jo søster Ingrid også så klart, som etter en lang kveld på byen hadde sovet fra fem til ti på en ca. 120 centimeter lang sofa.
Etter å ha plukket en hel bøtte slår en regelrett genial plan seg ut gjennom pannebrasken. Om vi lager saft av bærene med tonnevis av hauger med sukker kunne det kanskje være en liten mulighet for å overlappe den umåtelig sure smaken. Mens bærene kokes kommer vi frem til at dette var så artig at det å gi oss nå ville være både uetisk og moralsk forkastelig.
Når vi har kokt i hop ca. fire flasker ublandet kirsebærsaft står vi igjen med en bøtte kirsebær, en halv bøtte rips og en halv bøtte stikkelsbær. Vi føler oss svært stolte og takker hverandre for en godt utført jobb helt til vi finner ut at vi ikke har den fjerneste anelse om hva vi skal gjøre med resten av bærene.
Ut mot kvelden finner jeg meg selv i sofaen på rommet mitt. Jeg ser på klokka og ser at den begynner å nærme seg to og jeg lurer på hvorfor jeg i det hele tatt gidder å fortsatt være våken og strengt tatt ikke gjøre noe. Rett før jeg skal til å skru av pc-en og hoppe i loppekassen får jeg tilsendt en melding fra selveste herr Landsverk selv. Det viser seg at også han har vært hjemme hele denne tiden og kjedet seg som tydelig kan merkes på den oppfølgende MSN-samtalen. Det hele går for det meste i en serie forskjellige smileyer og animasjoner av svært forskjellig kvalitet. Til slutt blir vi enige om at animasjonen av Svampebob som skriker er suveren vinner og begge to tar en liten pause og tenker seg om før det plutselig går opp for oss hva vi har gjort den siste timen. Det neste vi blir enige om er at det er uten tvil er på tide å legge seg.
