Kebab med Eyo viste seg ikke bare å være svært godt og mettende, men også rimelig slitsomt. Den opprinnelige planen gikk ut på å ta trikken fra majorstua. Det viste seg derimot å være vanskelig å gjennomføre fordi trikken både jeg og Eyo fant ut at vi ikke orket å vente i hele ni minutter bare for å kunne ta trikken. Uten å ofre situasjonen flere tanker beveger vi oss instinktivt mot bislett kebab mens sulten romler høylytt i magen. Etter at to trikker har kjørt forbi og jeg sammen med mine flate sko begynner å få vondt i føttene er vi endelig fremme. I en desperat tilstand av bunnløs sult drar vi oss mot disken. Sekundet jeg setter tennene i kebaben kjenner jeg at smaken av fire lange uker med gresk mat begynner å slippe taket. Som født på ny finner vi energien vi trenger for å komme oss hjem.
Mens vi, med vonde føtter, går hjemover kjører trikken nok en gang forbi. Også denne gangen bestemmer vi oss for at det er på tide å dra hjem og at vi ikke gidder å vente i ni nye minutter. Etter at trikken nok en gang har kjørt forbi oss kommer vi til oss til slutt hjem etter noe som gjerne kunne ha tatt plass i et av mine verste mareritt. Når vi setter oss ned i sofaen kjenner vi at en følelse av stolthet brer seg over oss, for vi kan si at vi har spart mange dyrebare sekunder ved ikke å vente på trikken.
Senere den dagen befinner jeg meg i stua sammen med en svært irriterende flue. Mens jeg sitter å prøver å følge med på TV-en surrer den frem og tilbake forran øynene mine og av og til bestemmer den seg for å ta en kort visitt innom ørene mine i tillegg. Etter en halvtime bestemmer flua seg endelig for å ta seg en pause og flyr bort til nærmeste vindu. Jeg skjønner at her må det handles raskt så jeg løper bort til vinduet og åpner det. Flua tar hintet og flyr ut. Sekundet den flyr ut kommer derimot en ny flue inn og overtar plassen og jeg må se meg slått av fluenes suverene intelligens og hurtighet.
