Dagen i dag (originalt nok)
Etter å ha stått opp i dag bestemte jeg meg for å våkne ved å sluke et stort kakestykke. Øynene spretter opp som lopper på speed og jeg får av en eller annen grunn en usedvanlig trang til å riste på lillefingeren. Etter en noen minutter med litt hopping, risting og spretting rundt om i huset har jeg endelig klart å gjøre meg helt klar. Jeg står der i en gul, “tinestafetten”, T-skjorte, en blå olabukse og, så klart, to forskjellige sokker. Etter at jeg har tatt på meg skoene oppdager jeg plutselig at jeg er fryktelig varm på den høyre foten. Det viser seg at den ene sokken, i tillegg til å klø noe infernalsk, er svært tjukk og varm. Ettersom jeg begynner å få dårlig tid skynder jeg meg ut døra uten å tenke noe mer over den vanskelige posisjonen jeg står i. Jeg hiver meg på sykkelen og begynner sykle av sted. Etter å ha syklet et kort stykke oppdager jeg plutselig hvor kaldt det er uten genser og uten ett sekunds tvil bestemmer jeg meg for å sykle tilbake for å hive på meg en genser. Når jeg ankommer skolen har energi-kicket forsvunnet og jeg går inn i aulaen, trøtt som en svært trøtt Øyvind. I aulaen skal vi se på film og alle er spente på hvilken siden dette er noe lærerene tydeligvis ikke ville medele. Før filmen derimot kan begynne må en lærer gå frem og snakke om virkemidler i film som vi kan se etter. Dette er så klart noe vi ikke kunne ha klart oss uten og vi sitter alle spent under filmen og ser etter noe som tydeligvis er filmens egen sjel. Når filmen endelig settes på lykkes vi i å avsløre at filmen er dansk og at den heter “Flammen og citronen”. Filmen handler om to menn som drar rundt i nazi-Danmark og dreper Gestapo offiserer. De to mennene har et kodenavn hver: Den ene går under det høyst, banebrytende og beryktede navnet “Flammen”, og den andre mannen går under det, uten tvil, enda skumlere og farligere navnet “Sitronen”. Når skoledagen omsider er omme enes Torkjel, Markus, Ingvild og jeg om at dette er en dag for kebab. Så etter å ha kjøpt en kebab, uten ananas, spiser jeg den og vi føler oss uten tvil gode og mette. Ingvild, derimot, som tydeligvis har satt for seg og virkelig trene spisemusklene går for et monster av en kebabrull.
