Muntlig eksamen
I dag våknet jeg en halv etasje nærmere bakken enn da jeg la meg. Det var fordi alle plankene i køyesenga mi hadde falt ut i løpet av natten. Mange kunne vært livredde etter en slik opplevelse, men heldigvis var jeg klar over at sjansen for å omkomme i et slikt tilfelle bare er en til to milliarder. Etter å ha forsynt meg med nok en næringsrik porsjon “chocokuler” hiver jeg meg på sykkelen. Sekundet jeg lander på sykkelsetet hører jeg en lyd som minner mye om lyden man får av å tråkke på en svamp. Skremt og fortvilet hopper jeg av setet i den tro om at jeg har satt meg på en snegle, men det viser seg å være falsk alarm. Delvis. Når jeg fører hånden ned mot buksebaken skjønner jeg at setet, i all dets prakt, har klart å spyle ned halvparten av buksa mi. Ettersom jeg begynner å få dårlig tid har jeg ikke noe annet valg enn å sette meg ned på sykkelen og dra av sted.
Av all min kraft sykler jeg mot skolen mens jeg blir overrasket over hvor lenge jeg har klart i å sykle i dette tempoet. Mens jeg, forbløffet og andpusten, sitter i mine egne tanker om hvor fort dette går, sykler en stor mann med rørleggersprekk sakte og forsiktig forbi.
Andpusten og med våt bukse setter jeg meg ned utenfor klasserommet. Hele klassen venter spent på læreren som skal fortelle oss om vi kommer opp i muntlig eller ikke. Flere pinefulle sekunder og minutter går før læreren endelig klarer å ta turen opp trappa. På et tredje, torturistisk forsøk klarer hun endelig å åpne døren og vi finner plassene våre. Navnene blir lest opp og et vilt gledesbrøl brer seg over klasserommet. Jeg og Torkjel high-fiver hverandre til døde og hopper rundt i ren glede og en smule skadefryd, men hold på hatten! Dette var nemlig ikke alt. I tillegg til ikke å bli tatt opp må vi lide oss til å dra hjem og ha sammenhengende fri helt til onsdag. Glade som egg hopper tjueto elever ut av klasserommet. På vei ut av skolen får jeg og Torkjel øye på en annenklassing som gråter og vi skjønner med en gang at hun har kommet opp i spansk.
Eyo, Nils og jeg ser at det å feire er en nødvendighet. Jeg koker i hop en herlig bolognesetacopizza med ananas godt støttet av Nils og Eyo fra xboxen. Til slutt bestemmer vi oss for å ta sjansen på å drikke den siste colaen på glassflaske. Klokka tolv overrasker søsteren min ved å stå opp så tidlig som halv ett. Som en blodhund går hun instinktivt mot kjøleskapet og åpner kjøleskapsdøra. Hennes primitive instinkter blir bekreftet. Den siste colaen er borte.
Etter at jeg har blitt kjeftet opp til ørene under et skjult latterandfall er pizzaen klar og jeg er trygg for denne gang. Mens Eyo og Nils spiser pizza får jeg en usedvanlig trang til å lete etter kredittkortet mitt som jeg ikke har sett siden jul. Etter å ufrivillig ha spart penger i over seks måneder finner jeg til slutt kortet gjemt inni et tidligere A-kort som tidligere var meldt savnet. For at en slik episode ikke skal gjenta seg bestemmer jeg meg for å finne en lommebok. Etter at jeg har lett over hele huset finner jeg til slutt et monster av en lommebok med lekepenger inni. Siden dette skal være en høyst seriøs og verdifull lommebok tar jeg ut lekepengene og setter inn kortet. Nå virker lommeboken derimot rimelig tom og jeg prøver å finne ting å fylle den med. Resultatet blir til at jeg legger inn en hel del 50-øringer, funnet under diverse sofaer og kjøleskap, en kalkulator og et pokémonkort. Nils og Eyo er enige i at jeg nå kan føle meg betydelig mye rikere.
Nå er det bare en dag til pappa har bursdag, tre dager til Donald har bursdag og fire dager til jeg har bursdag. Dette blir mye feiring!
