Søndag (lørdag)
Så rundet høstferien endelig hjørne før den kjørte videre til det neste. I forbifarten rakk jeg derimot å få en liten tur til det store og det ukjente. En reise med en spenningskurve så skurrete at selv den største eventyrer ville se på det hele som et regelrett sprøtt, men fantastisk eventyr. Turen gikk nemlig til fly og en mellomlanding rett vest til New York. Denne heseblesende reisen varte fra søndag til torsdag og det var med nød og neppe at jeg ikke ble stoppet i tollen for smugling av sukker etter å ha konsumert et lass av e-stoffer og sukker.
Mens jeg venter på flyet hjem bestemmer jeg meg for at den lange flyturen definitivt var verdt strevet. Spesielt siden man hadde egne tv-skjermer på flyet.
Søndag:
Jeg står opp søndag morgen på et tidspunkt så tidlig at det fortsatt nesten er lørdag. Bortimot en time etter jeg har stått opp begynner jeg å dra kofferten bort til bilen. Noe som i grunnen er alt for mye for en stakkarslig 17-åring dopet på en god slump søvnmangel.
Etter å ha kommet til flyplassen bestemmer jeg meg for å finne et sted å spise. Mens jeg leter får jeg plutselig en usedvanlig trang til å spise kjøttkaker og poteter i brun saus. Dessverre er det ingen restauranter eller caféer som har kjøttkaker og poteter i brun saus på frokostmenyen og jeg må dessverre nøye meg med noe annet. Ti minutter senere står jeg ved gaten med en uppercrust BBQ chicken baguett på størrelse med meg selv i hånden. Den gjør nytten og jeg føler meg klar til å gå på flyet.
Når man skal mellomlande i Düsseldorf trenger man tydeligvis ikke et stort fly. På størrelse med en halvstor fugl kan jeg nesten bære det under armen, men skjønner at det er best å la det fly på egenhånd. Jeg åler meg frem i den smale flykorridoren og finner ut at jeg har fått plass ved nødutgangen hvor beinplassen er ekstra stor. Til venstre sitter en kanadier som tydeligvis har bestemt seg for å smile med munnen pekende nedover. Jeg strekker beina fremover, lener meg tilbake og smiler tilbake til kanadieren på tilsvarende måte.
Aged White Cheddar Kettlecorn
Dagen begynner ved at jeg halvt i svime hopper ut av senga, men i all min sløvhet glemmer jeg at jeg fortsatt gjennom alle disse årene sover i køyeseng. Jeg farer ned mot gulvet i en faretruende og halsbrekkende fart. Øyeblikkelig lander jeg elegant på gulvet med beina først, men sekundet føttene gjør kontakt kjenner jeg kraften i beina mine ebbe ut og det hele ender med at jeg tryner ned på gulvet i en ryddig haug av armer og bein.
Aged White Cheddar Kettlecorn: Hvordan ruinere popkorn
Jeg kommer hjem etter nok en hard dag på skolen. Sekken har jeg kastet fra meg innen jeg har kommet inn på kjøkkenet og jeg er klar til å hive meg ned på nærmeste sofa, men blir avbrutt av et innfall av déjà vu. Nok en gang har magen min bestemt seg for å rumle uhemmet og jeg kjenner at jeg av en eller annen grunn får en umenneskelig stor hunger etter popkorn. Febrilsk leter jeg i alle skuffer og skap i håp om å finne en liten porsjon av denne vakre gudsgaven. Til alt hell blir mine bønner hørt og jeg lykkes i å finne en stor, uåpnet pose popkorn. Uten å vente et sekund åpner jeg posen med det beryktede Maarud-grepet og forsyner meg griskt. Mens jeg tygger på herligheten kjenner jeg en ekkel smak bryte seg frem. I denne traumatiske tilstanden griper jeg raskt posen og leser:
Gourmet
Aged White Cheddar
Kettlecorn
Det viser seg med andre ord at noen i huset har klart å kjøpe en pose popkorn med gammelostsmak. Jeg begynner å skjønne hvordan posen kan ha stått uåpnet i skapet.
Etter forrige innlegg tenkte jeg at det ikke skulle gå mer enn en dag før jeg la ut neste innlegg. Dessverre tok det meg en hel uke å tenke å langt. Overskriften er jeg usikker på siden jeg føler at “lite blogging” begynner å bli oppbrukt. Denne gangen har jeg derimot følelsen av at vi går nye tider i møte sammen med en, snart, litt mer aktiv blogger.
Det begynner å bli sent, men til en forandring er jeg ikke sulten. Det har seg nemlig slik at jeg nettopp har kjørt bånnski på to kjempepølser og en undervurdert stor porsjon potetmos. Likevel blir jeg ikke kvitt tanken på at jeg må spise et eller annet usunt, og jeg får en genial plan om hva jeg skal spise. Noen øyeblikk senere kan jeg stolt beundre min nye kreasjon bestående av, mildt sagt, alt det søte som var mulig å finne i huset en tirsdagskveld. Dette gjaldt blant annet hvit kokesjokolade, mørk kokesjokolade, et berg av delvis kvalmende, sukkerbelagte “lady fingers” og til slutt en liten disj med vaniljeis. Etter å ha svidd seg i ovnen i ti minutter er jeg klar til å spise det nederste laget. Tre biter senere kjenner jeg at jeg blir kvalm og legger djevelskapen fra meg. Tanken på noe søtt frister ikke lenger like fullt ut.
Sagaen om Øyvind
Her er bloggen nok en gang tilbake. Denne gangen etter en lengre pause grunnet overdrevent berg av lekser og prøver. Mellom en mattelekse og en norsklekse har jeg endelig funnet tid til å skrive litt på bloggen igjen. Det er mye som har skjedd, men nå har det ærlig talt gått så lang tid siden jeg skrev at jeg har glemt alt jeg skulle skrive om. Derfor skal jeg gjøre som jeg pleier å gjøre når jeg har glemt noe. Nemlig ved å hale ut tiden med tomt snakk til jeg kommer på hva det var jeg skulle skrive om.
Det var en frydefull og dessuten svært lang dag på skolen denne fagre onsdagen. Norsken var jo en regelrett eksplosjon av morro. Ingenting er som å sitte i to timer og skrive en saga om seg selv og familien i to skoletimer, mens magen roper ut et og annet krigsrop i ren sult. Etter å ha skrevet en håndfull kvad uten noen som helst form for betydning, men med en tilsynelatende intelligent undertone, avsluttes sagaen etter en svært dramatisk og actionfylt slåsskamp med stikkordene kjempeklubber og kortluntede foreldre. Fem minutter før fristen leveres sagaen og min umettelige mage er klar til å mettes med tørre kaker, nudler og en liten slurk iste. Det var slik planen var i det minste, men etter at jeg har satt meg ned stiger en hånd frem fra min høyre side. I det neste sekund er nudlene mine borte og det eneste jeg har tilbake er et forvirret uttrykk i ansiktet. I neste øyeblikk er mesteparten av nudlene på plass. Mens jeg sitter og funderer over hele situasjonen og nudlene forsvinner og returnerer hele tre ganger ser jeg at Torkjel på mystisk vis har klart å bli mett uten å ha hatt med noen som helst form for matpakke.
En stillhet har lagt seg over huset. Jeg ser meg rundt og går forsiktig inn gjennom døra. Når jeg står på kjøkkenet er det til min store overraskelse ingen som prøver å grisetakle meg. Svært forundret står jeg der før jeg kommer på en svært viktig faktor i hele situasjonen. Min søster, Ingrid, har flyttet til New York. Hvordan skal så dette gå? Hvem skal nå okkupere stua og rote til kjøkkenet? Og hvem i all verden skal nå hoppe på trampolinen i en godt brisen tilstand klokken fem på morgenen?
Selv om en stillhet nå har nådd huset blir brev fra New York motatt en gang i blant og jeg kan allerede kjenne hvordan første omgang med skittles legger seg på tungen med sin vidunderlige søte og e-stoffrike smak.
Hu og hei, biologi på meg
I dag var, som alltid, en svært spennende dag på skolen. Champagne-korken skytes av med to timer fysikk og man kan tydelig se mange trøtte, uttrykksløse fjes som gleder seg vilt. Etter at alle har satt seg ber læreren, med et muntert uttrykk, oss om å flytte pultene fra hverandre og gjøre oss klare til prøven som vi tydeligvis skal ha. Et raskt stigende brøl brer seg over klasserommet mens elevene bryter ut i forskjellige paniske bevegelser. Til slutt skjønner læreren at han må fortelle at dette er en såkalt “øveprøve”. I kor brøler klassen ut et lettelsens sukk. Etter at timen og øveprøven er slutt marsjerer de nå nedbrutte elevene ut døra med et skudd mot den fysikkfaglige selvtilliten.
I friminuttet kan jeg pådra meg litt skryt for min svært så delikate matpakke. Nemlig et vakkert stykke kyllingsalat konstruert av min kjære mor som mine venner ser på med et glupskt blikk. Dessverre trenger jeg alle de deilige stykkene med energi for meg selv for etter friminuttet er det nemlig duket for firedobbeltime biologi.
Biologien viser seg å bli spesiell. Etter å ha forklart en haug av forskjellige uttrykk som i bunn og grunn viser seg å være omtrent det samme skal vi nemlig ut og sette ut såkalte insektfeller. Det vil si et syltetøy glass fylt med grønnsåpe, eller for den eventyrlystne, et syltetøyglass fylt med cola og grønnsåpe. Med glade smil beveger vi oss ut for å grave ned glassene. Aksel velger strategisk det punktet med mest røtter og vi blir ferdig sist. Etter en edderkopp, to meitemark og en bøyd spade blir vi til slutt ferdig. Aksel har derimot ikke lyst til å gå fullstendig tomhendt og bestemmer seg for å kvitte seg med enkelte konkurrenter. Et lite tramp senere er han klar til å returnere til biologien med et stort smil.
Før jeg avslutter innlegget vil jeg fortsette slutten av forrige innlegg. For å være helt ærlig var det mest interresante som skjedde den bussturen at jeg holdt på å miste balansen da jeg bestemte for å stå på den andre foten. Egentlig så gadd jeg rett og slett ikke å skrive mer den dagen fordi jeg var trøtt.
Og så skal jeg avslutte som alle tegneseritegnere verden over gjør ved å si:
Slutt!
Som dere sikkert skjønner er skolen i gang for fullt. Faktisk så i gang at jeg nok en gang ikke har fått skrevet på bloggen. Jeg prøvde, mellom to øyeblikk med en brødskive og uten lekser, å skrive på bloggen. Dessverre fikk jeg bare skrevet en setning om at jeg spiste en usedvanlig god brødskive. Nå som jeg har skrevet så mye som fire setninger, med unntak av som i dette øyeblikk er under konstruksjon, føler jeg at det er på tide å utnytte sjansen til å nok en gang fortelle om denne brødskiven. Sekundet jeg trekker brødet ut av brødskuffen fyller en frisk og dessuten ganske godluktende aroma halve rommet. Lukten av brennferskt brød er så sterk at jeg nesten mister brødet i gulvet. Takket være et sett med lynraske, 17 år gamle reflekser kommer jeg raskt til hektene igjen og ungår uhellet med en hårsbredd. Med en rask vri på armen virrer brødet opp i lufta og lander på benken med hardt dunk før jeg, som reneste “angry german kid” selv stormer brødet med brødkniven klar i hånda. I løpet av sekunder har jeg kuttet meg frem til to brødskiver som jeg legger klare på benken. Øyeblikkelig etterpå ligger to lag med hjemmelaget pesto og en skive provence-skinke på begge skivene. Begge brødskivene forsvinner i en håndvenning og med dem det siste av brødskivenes livsignal. Det var svært dramatisk.
I dag ble skolen avsluttet med en usedvanlig kjedelig historietime. Det eneste som hindret meg i å sovne var magen min som rumlet meg halvt til døde. Etter å ha sluppet fri etter å ha lidd oss gjennom hurraropene fra E-klassen som sluttet et kvarter tidligere. Med lange, tunge skritt sleper jeg meg til bussen og setter meg ned på første ledig sete. Klar for å kaste meg ned i sofaen med en god hamburger gleder jeg meg som et lite utsultet lite barn til å komme hjem. Skjebnen har derimot annet i tankene. Et høylytt smell løper frem fra bakerst i bussen.Hvordan skal nå dette gå?
Dette ble jo spennende, men nå begynner jeg å bli trøtt og gjør derfor som alle tegneserietegnere verden over gjør når de blir lei av å skrive ved å si: “Fortsettelse i neste episode!”.
Litt slaff i leffa
Jeg hopper ut av senga, klar til å gå på skolen, før jeg kommer på at dette er en av de dagene jeg kan gledes med litt variasjon i skolehverdagen i form av en tannlegetime. To sekunder etter jeg har satt meg i tannlegestolen kjører tannlegen bedøvelsessprøyten inn i tannkjøttet på meg og det er så vidt jeg klarer å åpne munnen og redda leppa fra et hardt og regelrett brutalt sprøytestikk. Den apokalyptiske opplevelsen fortsetter ved at tannlegen ubarmhjertig slår det groveste borret inn i venstre hjørnetann. Hele hodet begynner å vibrere ukontrollert til en gjennomtrengende og øreskjørende lyd som kan minne om en kombinasjon av en feilprodusert motorsykkel og et sett med negler som klorer på en tavle.
Når jeg ankommer skolen er jeg halvt bedøvd i leppen og alle forsøk på å spise eller drikke ender med at munnen snurper seg sammen i en svært skjev bevegelse. Alle forsøk på å plystre og å blåse opp kinnene er nytteløse. Heldigvis var dette bare andre skoledag og jeg hadde heldigvis ikke bruk for noe slikt i dag.
Etter dager med masing får Peder endelig viljen sin og sitt fotografiske bevis på vår lille Sverigetur.
Første skoledag
Første skoledag: Jeg blar febrilsk gjennom elevkalenderen i håp om å bryte kjedsomheten, men i år er kalenderen en skuffelse. Etter å ha bladd gjennom hele boken, side for side, kommer jeg frem til at over alle sidene er det bare én tegneserie på fire bilder. Skuffet og en smule kjedet lukker jeg igjen boken og rekker så vidt å få med meg lærerens sammenligninger om uvøren pc-bruk og indrefilet.
Timeplanen inneholder mange nye fag, som for eksempel kjemi, fysikk, bioligi og det er til og med satt av to og en halv time til kebab med medelev Torkjel. Denne gangen tar vi derimot kebaben på forskudd mens de som frivilli ikke bare slutter mer enn to timer senere, men de får også gleden av å høre rektors tale (extended edition) nok en gang.
Sverigetur
I dag våknet jeg første gang klokka elleve. Det var fordi kjære mor vekket meg til vår delvis spontane Sverigetur. Etter at hun har gått ut sovner jeg igjen. En halv time senere blir jeg nærmest tvunget opp av sengen og selv i min søvnige tilstand skjønner jeg at slaget er tapt.
Når vi endelig er klare er det ikke bare mamma og jeg som sitter i bilen, men til og med selveste herr Landsverk og en av mammas venner som for tiden går under navnet Anne. Taket blir tatt av og vi er klare for vår dagstur til Sverige. Squadala, we’re off!
To timer senere står jeg og Peder i en lekebutikk. Foran seg holder Peder en stilfull transformers-dokke ved navn Megatron. I midten av den metallgrå kroppen ligger en stor gul knapp. Peder trykker på knappen uten mer nøling og en dyp metallisk stemme brer seg over butikken: “Megatron!”. Fornøyd går vi videre, forbi bilen med de fire hamsterene i, og bort til politistasjon og brannstasjon i forminsket skala. Dette er derimot ikke den vanlige typen stasjon som vanligvis er å finne. Disse to stasjonene har nemlig fire knapper hver på taket. Peder og hans uvanlige trang til å trykke på knapper slår til igjen og før jeg vet ordet av det er den venstre knappen trykket ned. En høy og i grunnen ganske kul sirenelyd genereres fra den lille leken. Samtidig trykker jeg også inn en av knappene, som resulterer i en svært kul sang. Det ender med at begge to trykker på hver sitt antall knapper og vår lille live-konsert viser seg å bli svært vellykket.
Etter å ha bært flere esker med capri-sonne og to kjempeposer med godteri, to esker med sugerørbyggesett og et sugekoppskytende plastgevær™ (made in china) ut i bilen føler jeg og Peder at vi har utviklet hvert vårt sett med kjempebiceps. Når vi er vel hjemme og har proppet i oss en god haug med godteri skjønner vi at det snart er på tide med en tur til Sverige igjen for å kunne trene frem vår barske muskulatur igjen.
Nå sitter jeg og propper i meg godteri mens jeg av en eller annen grunn ser på MessTV på TVnorge. Av en eller annen merkelig grunn er det programlederens siste dag på sending og mens hun sier hvor flaut det ville være om hun skulle begynne å gråte på sending bryter hun ut med uttrykk som “Shit, banditt” og “Hvem er det egentlig som tenner på svineinfluensa?” Begynne å gråte på sending? Mens jeg sitter og gremmer meg skjønner jeg med en gang at det er det som virkelig ville vært flaut.
